Balladen om herr G – eller en landsforræder i Kongsvinger

Av: Anita Krok

Carl August Grevesmöhlen het han og var én av Sveriges aller mest upopulære menn da han ble landsforvist. Han flyttet til Svendborg i Øvrebyen i Kongsvinger. Erklært uønsket i hjemlandet. Tidligere overdirektør for tollverket, dyktig advokat, jakobiner, konspirator, journalist, jødenes forsvarer og bøndenes venn. En landsforræder i Kongsvinger – har noen hørt om ham?

– Historikerne har i hundre år advart mot den forferdelige smedeskriveren og æreskrenkeren Grevesmöhlen. Derfor glemtes han bort. For sikkerhets skyld, konkluderte journalisten Gunnar Ohrlander i sin roman om Grevesmöhlen. Hva var det som gjorde at han ble så umulig for både sin samtid og ettertid?

Grevesmöhlen sto midt i sentrum da svenskene gikk til stille revolusjon for å fjerne kong Gustav IV Adolf. Grevesmöhlen samarbeidet senere med bakmennene for den såkalte Kongsvingeravtalen. Ikke-angrepspakten, inngått 10. mars 1809, for at de norske styrkene ikke skulle falle svenskene i ryggen. De marsjerte fra Värmland mot Stockholm for å fjerne kongen.

Men hvem skulle nå styre Sverige? Christian August, offiser og dansk fyrste av blodet, var en populær kandidat. Men da han brått døde, virret ryktene om at han måtte være forgiftet. Hvem kunne finne på noe så grusomt? Hva med Axel von Fersen, det gamle regimes mann? Den kultiverte og forfinede von Fersen som man tror var far til minst ett av dronning Marie-Antoinettes barn.

Ryktene ble satt ut av Grevesmöhlen. Da båren med danske Christian August nærmet seg Stockholms byport, fløt brennevinet i gatene. Avholdsmannen Grevesmöhlen brukte flere ganger fri tilgang på sprit som virkemiddel for å få folket til å reagere. Fulle folk kastet stein mot von Fersens vogn.
Han ble slept ut, prøvde å flykte, hentet tilbake, sparket og slått til han døde. Kvelden etter mordet gikk Grevesmöhlen sine tilhengere amok utenfor af Ugglas sitt hus. En gammel motstander av Grevesmöhlen fikk det vi i dag kaller skikkelig tyn. Alle pamfletter mot motstandere og tilhengere av det gamle regimet gjorde Grevesmöhlen svært rik.

En kronprins var død. Hvem skulle man velge til kronprins? Svenskene forkastet Christian Augusts bror – Friedrich Christian, hertug av Augstenburg. Han var pedantisk og uinterresant.
Svenskene rapporterte derimot til Stockholm at de hadde meget mer sans for den ytterst sjarmerende, fargesterke og skarpe svigerinnen til Christian August. Louise Augusta. Hun var mer kongelig enn sin mann hertugen. Moren var den ulykkelige og skandaliserte danske dronning Caroline Mathilde – søster av den engelske kongen. Faren var kong Christian VIIs livlege Struensee. Louise Augusta var halvsøster av danskenes kong Frederik VI.

Men Bernadottes enorme pengepung ble tungen på vektskålen. I tronfølgervalget i Örebro i 1810 var Grevesmöhlen igjen påpasselig med å la brennevinet flyte fritt mens bøndene kranglet og sloss om hvorvidt fyrsten av Ponte Corvo eller marsjal Bernadotte var deres mann. Til de fant ut at det var samme person. Av bøndenes 140 stemmer, gikk 133 til Bernadotte og 7 stemmer til den avsatte Gustav IV Adolf. Godt jobbet av Grevesmöhlen.

Nå sto han på høyden av sin makt. I 1815 klarte han å vikle seg inn i en bitter strid med baron Boije etter at denne hadde angrepet og trakassert jødene. Påfølgende personangrep og pamfletter fram og tilbake over en lang periode slet ut omgivelsene.
Grevesmöhlen var i ferd med å bli gårsdagens nyheter. Han ble kastet i fengsel. – Disse to har nå hudflettet hverandre i offentlige skrifter. Overdirektør Grevesmöhlen er nå dømt til æresløshet og landsforvisning. Baron Boije er dømt til tre års fengsel på en festning. Dommen vitner ikke om mye bestemthet i Sveriges presselovgivning, beklaget norske prost Pavel i sine dagbøker.

Vi mer enn antar at kong Carl Johan – den samme Bernadotte Grevesmöhlen hadde hjulpet til makten, utrustet familien med penger og vogn. I alle disse turbulente årene hadde hans husholderske og sjelefrende Britta Maria Nybelin tatt vare på familien. Hun kom fra folkedypet i det fattige Söder og behandlet de to små sønnene hans som sine egne. Grevesmöhlen var teknisk sett fortsatt gift med Sara Hedengren, men hun var alkoholisert og knapt i stand til å ta vare på seg selv. Paret fikk også to felles døtre – Maria Carolina – født i 1806 og oppkalt etter både mor og far, og lille Augusta Theresia, som bare var en baby da vogna dro fra Stockholm til Kongsvinger.

Grevesmöhlen kjøpte Svendborg i Øvrebyen i 1817, i dag kalles den Dahlmannsgården. Den lå og ligger fortsatt innerst i Løkkegata. Med myndig skrift beordet han i brevs form maling og en dyktig blikkenslager, det siste var ikke å oppdrive verken i Leiren og distriktet forøvrig.
Endelig, 20. januar 1820 giftet Grevesmöhlen seg med sin Britta Maria hjemme etter særskilt bevilling. Han hadde passert 64 år, hun var 39 år. Ryktene skal ha det til at han fortsatt spionerte på oppdrag fra den svenske stattholder grev Johan August Sandels, som overnattet i Kongsvinger på sine reiser mellom Christiania og Stockholm. Muligens traff Grevesmöhlen kanskje også Carl Johan personlig. Han overnattet på sine reiser i det som i dag kalles Baanrudgården – to gode steinkast unna Svendborg.

Tradisjonen tro skal Grevesmöhlen ha blitt innblandet i æreskreknkelser også i Kongsvinger. Det skal også ha vært et bondeopprør like etter at han flyttet hit. Hans gamle sympati med bønder var velkjent.
Fra Carl Axel Gottlunds dagbok i 1821 beskrives en gudstjeneste i kirken. Gottlund var kjent for å sjarmere og true til seg samkvem med kvinner i alle aldre på sine vandringer på Finnskogen. I dagboka kommenterer han hvor slående vakker Augusta Theresia Grevesmöhlen var i forhold til Leirens andre kvinner.

Leiren og Kongsvinger må ha vært en skikkelig utpost for en som var vant til å svinge seg med makta. Vi vet at Grevesmöhlen bestilte massevis av bøker fra Sverige, fransk filosofi, historiske framstillinger, Bellmanns epister og viser, Henry Fieldings humoristiske roman «Tom Jones», fagbøker om journalistikk, naturvitenskap, biografier og reiseskildringer.
Den lille familien på fire må ha levd et stille liv. Grevesmöhlen hadde alltid drømt om å dyrke jorden. Nå skulle det virkeliggjøres. Men han ble syk og korrespondansen måtte etter hvert føres av konen Britta Maria. Hun skrev brev på brev til kreditoren – handelsmannen i Karlstad: – Min mann har mistet sitt minne og tankekraft. Han kan ikke gi meg opplysninger om noen ting, skriver hun fortvilet. Ytringsfrihetens forsvarer lå i sin seng og var blitt helt stum.

1. juni 1823 døde Carl August Grevesmöhlen. Han ble gravlagt på Vinger kirkegård. Gjelden var enorm og den gjenlevende sønnen i Stockholm, Henric August, frasa seg arven. Britta Maria fikk dispensasjon for å sitte i uskiftet bo, mens alt kostbart innbo gikk på auksjon. Vi legger spesielt merke til at det listes opp enorme mengder sølvtøy og en gedigen dobbeltseng med gåsedunsdyner og silketrekk. Vanlige folk sov helst på halmmadrasser.

Svendborg ble solgt i 1827 til prokurator Jebe. Han gjorde et røverkjøp, 321 speciedaler – Grevesmöhlen hadde betalt nesten det dobbelte åtte år tidligere. Først 2. september 1830 var boet oppgjort, men da hadde Britta Maria og døtrene forlengst flyttet til Christiania.
Augusta Theresia giftet seg med handelsmann Hans Molvik og fikk tre sønner. Hun døde i 1892. Maria Carolina, hun som var stor nok til å huske at faren falt i unåde, hun som Gottlund syntes var så vakker, levde i Christiania resten av livet. Hun arvet sine foreldres sosiale samvittighet. Hele livet arbeidet hun som lærerinne og tok også til seg en pleiedatter ved navn Josephine. Hun giftet seg aldri og døde i 1905, 99 år gammel.
Og Grevesmöhlen selv – han som det offentlige Sverige sørget for å fortrenge? De lyktes ganske så bra. Graven hans på Vinger kirkegård er slettet for lenge siden.

KILDER:

  • Booppgjør etter Overdirektør Carl August Grevesmöhlen, Statsarkivet, Hamar.
  • Biografiske opptegnelser om familien Grevesmühl og Grevesmöhlen, kopi av kirkebøker, Riksarkivet, Stockholm
  • Gunnar Ohrlander: «Det ska fan vara dörrvakt i himlen!», roman 1987
  • Maria Helleberg: «Kærlighedsbarn», roman 2002
  • Herman Lindqvist: «Hermans historia – kungar och drottningar, öden och äventyr i Sveriges förflutna», 1996
  • Artikler om Grevesmöhlen og von Fersen på Wikipedia
  • En stor takk til Trond Hagerud, Finn Sollien, Alf-Kaare Berg og Knut Mo.

Comments are closed.