Skihytta på Tjernsli – april 1940

Skihytta på Tjernsli, ca. 10 kilometer fra Kongsvinger, har gjennom mange tiår vært et populært utfartsmål vinterstid. Men den var også sentral da Norge ble invadert i 1940.

Av Trond Hagerud

Kongsvinger Idrettslags (KILs) skigruppe gjør hver vinter en fantastisk jobb med det store løypenettet i området, og i helgene smaker det godt med solbærtoddy og vafler ved peisen. Få kjenner kanskje til den møteplassen som hytta ble i de dramatiske dagene da tyske soldater inntok Kongsvinger i april 1940. Bertningene om dette finnes på så forsjellige steder som i Per Brandvold nedtegnede erindringer, i krigsheltens Max Manus’ bok fra 1945 og i Per Eriks Rastads bok om Konsgvinger Festning 1814–1982. Skihytta knytter disse sammen, og det er naturlig å begynne med Per Brandvolds dramatiske skildering av evakueringen fra gamle Øvrebyen i april-dagene 1940:

”Krigen kom jo også til Kongsvinger og Gamle Øvrebyen 9. april 1940. Beboerne som levde sitt vanlige normale liv i rolige omgivelser, var like uforstående som alle andre da vi våknet 9. april, og etter hvert ble klar over at Norge var i krig. Riktignok hadde byen en viss følelse av krigshandlinger, i det en del tyske sjøfolk og flyvere lå internert på festningen og fra tid til annen ble sett i byens gater. Disse internerte tyskerne var også foranledningen til en spontan evakuering fra byen 10/4. Det kom nemlig beskjed fra marineattasjéen ved den tyske legasjon i Oslo Korvettenkapitän Schreiber om at byen ville bli bombet samme dag hvis de internerte ikke ble sluppet fri. En ganske spesiell evakuering fant sted fra Gamle Øvrebyen. Snart 80-årige Olga Fiskerud var med på dette og forteller at en stor del av folket her fant ut at de skulle dra opp til Skihytta ved Tjernsli, som ligger en mils vei nord for byen. Og hvorfor til Skihytta? Mange tok sine skiturer dit og var kjent med stedet og forholdene, så det falt vel ganske naturlig. Det var ingen panikkstemning i og for seg, men mer et spontant oppbrudd. Det ble smurt solide nistepakker og de ga seg avsted – opp til Vardeåsen og derfra i djupsnøen fram til Skihytta. Olga forteller at Dick Dean bar Bjarne – en 16–17 år gammel handikappet gutt – på ryggen hele veien. Bjarne hadde sitt fosterhjem hos Dicks mor og hennes to søstre. ”Ja,” sier Olga ”det var omtrent som å dra på landtur med mat og drikke, men vi forsto vel ikke helt alvoret i situasjonen.”

Hans Bakken (Hansemann i Bærjet) beretter: ”Jeg husker gamle Dagmar Hornkjølen vassende i snø oppover lårene, bærende på et lite spann med 6 smultringer oppi.” Slitsomt var det i hvert fall spesielt for de eldre kvinnene med ankelside skjorter og uvant med langturer, i hvert fall i djup løssnø. Ingen hadde med seg sengklær, og det ble å legge seg tett i tett på gulvet om natten. Dårlig med søvn ble det også, ungdommene som var med, holdt det gående med moro og leven og tok det hele som en trivelig avveksling i hverdagen, mens kjerringene kjeftet og ba om nattero. For mange ble oppholdet i hytta kort. De som var i arbeid dro ned dagen etter. Det var ikke snakk om fravær fra jobben – krig eller ikke krig. For de som var igjen ble det fort knapt med mat, og de ungguttene som hadde ski, måtte fungere som provianthentere, i skytteltrafikk mellom hytta og byen. Hans Bakken var en av disse. ”Jeg måtte frakte mat hver dag opptil hytta, og heime måtte jeg stelle kua, grisen og høner. Mjølke kua klarte jeg ikke og måtte ha hjelp av Olga på Skjæret (Gulbrandsen). Ingen andre var heime, de hadde evakuert andre steder, og jeg som 16-åring måtte ta alt stellet.

En morgen (17/4) jeg satt og kledde på meg kom 6 tyske soldater brasende inn med hevede pistoler. Jeg ble sjølsagt livredd. De for gjennom hele huset på jakt etter et eller annet. Jeg oppfattet ordet Vardåsen og pekte ut retningen. Soldatene forsvant. De var muligens på leting etter finnlandsfrivillige som hadde holdt til på Gullbekkåsen. Noe senere hørte jeg biler og skyting et stykke unna og gikk opp på en haug for a se, og oppdaget etter hvert røyk og brennende hus på Rustad på andre siden av elva. Jeg husker at jeg sto der alene og gråt. Det ble sterke opplevelser for en 16-åring.” En hendelse under oppholdet var at en del finnlandsfrivillige som hadde hatt stilling på Gullbekkfortet kom på nattlig besøk og skapte nok litt redsel bos beboerne i hytta. I troppen var det både svensker og finner og med uniformer annerledes enn de norske, var det vel ikke rart at de trodde det var tyskere som kom. Men hva hadde nå denne troppen på disse kanter å gjøre? Jo, soldatene pa Gullbekkfortet skulle trekke seg tilbake til Nord-Sæter, men en del av dem kom for sent, for bilene som var på Nord-Sæter hadde allerede dratt nordover, slik at soldatene måtte dra tilbake og havnet omsider i Skihytta. Det ble også fortalt at de finnlandsfrivillige, som også var uten mat, hadde slaktet kua til Sigvart som bodde på Nedre Tjernsli – et par hundre meter fra Skihytta. Så hadde de laget en skikjelke og dro kua med seg. Etter hvert dro alle tilbake, dyra måtte få sitt stell og husene kunne ikke stå tomme lengere enn nødvendig. Denne evakueringen var en liten ubetydelig episode, men bør også bevares som en av de mange uvanlige og for folk som var med, alvorlige hendelsene rundt 9. april 1940.”

Finlandsfrivillige i kamp
Bak denne betegnelsen skjuler det seg en spesiell historie fra krigens første dager. Vinteren 1939 angrep sovjetunionen Finland som forsvarte seg heroisk mot den store overmakten. Krigen vakte stort engasjement også i de nordiske nabolandene, og mange meldte seg frivillig til å kjempe på finsk side. Etter at det ble fred på den finske fronten, fikk de frivillige meldingen om at Norge var angrepet av tyske styrker og bestemte seg for å straks reise tilbake til Norge for å delta i forsvarskampen. Den 14. april 1940 gikk 140 norske, svenske og finske soldater av på Kongsvinger stasjon. De norske styrkene hadde fått ordre om å trekkes seg tilbake mot Elverum, men kompaniet som kom fra Finland, bestemte seg for å forvare byen. Blant disse var Max Manus og Leif ”Shetlands” Larsen, to av våre mest kjente motstandsmenn fra 2. verdenskrig.

I Max Manus’ bok ”Det vil helst gå godt” som kom ut i 1946, er kampene ved Kongsvinger beskrevet. Derifra er følgende utdrag: ”Dessverre trakk de norske troppene seg tilbake etter ordre. Vi ga fa’en i ordre og prøvde å lappe på forsvaret. Det var skralt. De norske soldatene hadde før de dro sin vei ødelagt kanonene. Vi fikk lappet sammen en gammel museumsgjenstand fra Napoleonskrigen. Nå hadde vi altså en kanon, en mitraljøse og et Madsen maskingevær uten magasiner. Vi følte dog at vi kunne stå imot hele den tyske krigsmakten. Det var ganske rørende å se hvordan folk hyllet oss da vi marsjerte gjennom Kongsvinger by. De lot det drysse med sjokolade og sigaretter over oss. Kjære snille mennesker i Kongsvinger, dersom dere leser dette, takk for den oppmuntringen dere ga oss. Vi var ikke særlig høye i hatten der vi trampet i vei oppover til festningen. Vår innsats ved Kongsvinger festning var muligens ikke særlig blendende, men mange av dem som dere oppmuntret med sigaretter og sjokolade er siden falt for Norges sak. Noen skutt av tyskerne her hjemme, noen pint i hjel i konsentrasjonsleirene , noen druknet i havet, noen skutt ned over Tyskland. For de fleste av oss var kampene ved Kongsvinger bare begynnelsen på kampen mot tyskerene.”

Kompaniet med Finlandsfrivillige som ble ledet av den svenske kapteinen Gösta Benckert, gikk i stilling med to tropper nede ved Vangenspissen og to tropper og to kanoner i terrenget rundt Gullbekkfortet oppe på Gullbekkåsen. Omkring klokka 11.00 om formiddagen den 16. april kunne tyske soldater i samlet tropp observeres ved Sandbakken, og det ble kommandert ild med kanonene. Tyskere rykket nærmere på begge sider av Glomma og gjengjeldte ilden med maskingevær, bombekastere og artilleri. Det ble harde kamper. Max Manus skriver: ”Jeg husker da vi stormet opp fra veien under festningen, hvor vi prøvde å holde tyskerne stangen, hvordan tyskerne gikk på og hvordan det kriblet i oss for å komme av sted. Hvordan deres bombekaster lot det hagle ned over oss, hvordan vi ropte hurra da det dukket opp en ordonans med melding om at det kom unnsetning, og hvordan vi ved et guds under unnslapp da det allikevel ingen unnsetning kom. Vi måtte gå oppover en helt bar fjellside midt i kuleregnet, men heldigvis begynte det å snø så tyskerne ikke kunne se oss. Tyskerne hadde i mellomtiden kommet i ryggen på oss, de hadde omringet oss helt og tatt våre biler, ski, rykksekker og annet utstyr. Brua over Glomma fra Kongsvinger var ikke sprengt, slik som kaptein Benckert hadde gitt ordre om. De som skulle utføre jobben hadde ikke holdt mål. Brua var av tre og hadde bare slått en bulk på midten. Alt var i grunnen i mot oss. Tyskerne var uten tvil bedre soldater enn vi så lenge de dro seg frem langs veiene. Vi fikk dem aldri etter oss inn i skogen. En eneste gang var det noen av oss som fikk en sjanse på tyskerne i skog. Det dreide seg om 32 stykker. Det ble 32 lik. De kjørte seg helt fast i snøen og tok i mot det de fikk.”

Per Erik Rastad beskriver i sin bok om Kongsvinger festning i perioden 1814–1982 at alle som var plassert ved Vangensspissen, måtte trekke seg tilbake opp den bratte skråningen til Gullbekkfortet med fienden hakk i hæl. Mange måtte kaste fra seg børen underveis, og finlandspelsene ble brukt til å forsere piggtråden rundt fortet: ”Situasjonen var kritisk; troppene var avskåret fra biler, ski og resten av kompaniet samt den eneste vei som kunne brukes for raskt å nå igjen norske tropper. To sårede ble etterlatt på Sæter, mens de øvrige gjorde helt om og gikk inn i skogen igjen for å forsøke å finne trygg forlegning. Det fant de ved skihytta ved Tjernsli der de hvilte ut.” ”Nordmennene hadde under striden to sårede, mens de tyske tapene er vanskelige å beregne. Benckert selv antydet omkring 60 falne.” Dette er dramatiske beretninger om evakuering og krig i Kongsvinger for 68 år siden. Historie som er viktig å ta vare på. Kanskje ser vi skihytta i et nytt lys neste gang vi kjøper vafler eller solbærtoddy.

Per Brandvold (1922–1996)
Per Brandvold blir betegnet som Øvrebyens Grand Old Man. Han spilte en betydelig rolle i utviklingen av Øvrebyen fra 1970-tallet og fremover. Selv vokste han opp og bodde i et velrestaurert hus fra 1700-tallet i Løkkegata sammen med sin familie. Han hadde stor lokalkunnskap og var den første som begynte med Øvrebyvandringer. Han var med i styret i Kongsvinger Museum og hadde i mange år hovedansvaret for Aamodtgården. Under annen verdenskrig ble han pålagt å utføre arbeidstjeneste på Bardufoss, og han var fra november 1944 tilsluttet motstandsbevegelsen.

Max Manus (1914–1996)
Begynte sin kamp mot den tyske okkupasjonen i Kongsvinger den 16. april 1940 og ble kort tid etter med i motstandsbevegelsen. Var senere med i Kompani Linge og den kjente Oslo-gjengen sammen med blant andre Gunnar Sønsteby. Max Manus deltok i en rekke store sabotasjeaksjoner og ble tildelt krigskorset med to sverd og de britiske dekorasjonene Military cross og Distinguished Service Order. Er sammen med Leif ”Shetlands” Larsen de eneste nordmenn som har mottatt Distinguished Service Order. En ny norsk film om Max Manus med Aksel Hennie i hovedrollen vil ha première på kinoene den 19. desember. Filmen har et budsjett på 150 millioner kroner og er dermed en av Norges hittil dyreste filmer.

Skihytta er et populært utfartssted. Her sitter fra venstre Ingrid E. Nygaard, Svein Erik Larsen og Per Nygaard. Foto: Stian Krogh.

Comments are closed.