Fra syfilis til Hedmarks første sykehus
Det var heftige protester fra sivilbefolkningen og de militære da regimentsfeltskjær Rasmus Hess i 1792 tok inn åtte-ni pasienter med radesyke, en smittsom form for syfilis. Hess ga ikke etter for presset, og grunnla det som ble Hedmarks første sykehus.

Av Lars Ovlien

Radesyke var et stort problem i Norge fra begynnelsen av 1700-tallet og frem mot 1850. Faktisk var kjønnsykdommer det største helseproblemet, ved siden av infeksjoner. Radesyke spredte lidelse og sorg over hele landet, men først og fremst på Sør-Vestlandet. Sykdommen rammet på tvers av alder og sosiale klasser, men var spesielt vanlig på landsbygda. Som om ikke det var nok, hadde samtiden ingen anelse om hva sykdommen var. Noen mente det var en form for skjørbuk, eller en alvorlig form for spedalskhet.

En kongelig kommisjon klassifiserte den som en egen lidelse, før den ble klassifisert som en avart av syfilis. Radesyke var ingen hyggelig sykdom og mange var allerede svekket på grunn av dårlige levekår. Folk fryktet den som pesten. Pasientene fikk sår og hevelser, etterfulgt av innsunket neserot, gjennombrudd av ganen og til slutt ble nesen ødelagt. Både armer og ben fikk ofte store sår og knuter, ofte mørke brune og fiolette.

Grusom behandling
Europeisk legekunst var i beste fall variabel på slutten av 1700-tallet. Siden de manglet en god diagnose på radesyke, var behandlingen basert på rent skjønn. En vanlig oppfattning var at kvikksølv var nødvendig for å bekjempe utysket, gjerne brukt utvendig som smøring eller innvendig i form av piller eller pulver. Etter noen dagers behandling med smørekuren fikk pasienten kraftig spyttproduksjon, som i teorien skulle tømme kroppen for sykdommen. Derfor ble radesykehusene kalt ”spyttehus” på folkemunne. Det var slett ikke uvanlig at dosene ble for høye, spesielt ved innvortes bruk. Da fikk pasientene lammelser, opphovnet tunge og smertefulle munnsår. Til slutt løsnet tennene. Ikke rart mange var mer redd for kuren enn for sykdommen. Da de generelle levekårene ble bedre på 1850-tallet ble sykdommen mindre vanlig.

Lokale protester
I september 1791 brant sykehuset for veneriske sykdommer i Fjerdingen i Oslo ned. Det lå i dagens Christian Kroghs gate, som går mellom Akerselva og Storgata. Sykehuset hadde hatt pasienter fra hele landet, og nå skulle disse sendes til hjemfylket. Hess ønsket å påta seg ansvaret for de åtte-ni stakkars Hedmarkingene. Selv om radesyken rammet både store og små, var det spesielt et problem i militære forlegninger. Både militære og sivile protesterte heftig mot Hess, som trakk den slags syke inn i den lille tettbebyggelsen, med innkvarteret soldater i de fleste av husene. Flere la hindringer i veien for ham, blant annet ved å bortføre og mishandle sykepleierne han ansatte. At han både skulle behandle radesyke og garnisonens soldater ble trukket frem som et argument mot ham. Rasmus Hess må ha vært en sterk person, for han fikk det til slutt som han ville.

Hedmarks første sykehus
Den 23. november 1792 sendte kongen et reskript, der Rasmus Hess på Kongsvinger festning ble ”overdraget at indrette Sygestuer i sit Hus for der at tage venerisk Syge fra Hedemarken Amt under Behandling”. Han fikk en årlig lønn på 100 riksdaler og to riksdaler i ”Medikament-Penge” for hver pasient. I tillegg fikk han 20 riksdaler for å innrede sykestuen. Hess skulle ansette en oppvarterske som fikk sin lønn dekket av det offentlige. Han måtte også organisere bespisning, kjøpe inn ved, inventar og rekvisita. Da Hess døde i 1803 skrev amtsfysikus Christian Lintrup, det vil si fylkeslegen, til kongen og ba om å få fortsette radesykehuset på gården Sanderud, som han hadde kjøpt året før for 1800 riksdaler. Der fortsatte driften av Hedmark amts første fylkessykehus, men det startet i Kongsvinger.

Georg Stangs gate 3
Det tidligere sykehuset i Georg Stangs gate 3, tidligere Vestre gate, er blant de eldste husene som fortsatt står i Øvrebyen. I dag er det restaurert og fremstår som en vakker enebolig.

Den 5. og 6. juni 1720 gjennomførte major Jacob Matheson en besiktigelse av husene i Øvrebyen. Matheson hadde overtatt Sør-Tråstad, og ønsket leie for tomtene som hørte til under gården. Georg Stangs gate 3 lå i det som het Kaffegata – etter 1854 Vestre gate – og tilhørte konstabel Lars Anthonyesen, som hadde forhandlet det til seg fra Peder Punderud høsten før. Huset er antakelig bygd før 1712. Grunnleien ble satt til 1 riksdaler og 1 mark. Byen hadde vokst utover 1700-tallet og talte på denne tiden over 200 innbyggere.

Anthonyesen bodde der fortsatt i 1743. Vi vet at Rasmus Hess bodde her i 1792, for da grunnla han epidemisykehuset for Radesyke. I mellomtiden hadde huset blitt påbygd fra en til dagens to etasjer. I 1799 kalles huset feltskjær Gottfried Calmeyers våning, selv om Hess åpenbart bodde der. Enkefru Hess ble værende i huset frem til hun døde. Da overtok ekteparet Paul og Anne Kristine Holm gården. Ekteparet Beatrix og Sten Reimer er dagens eiere. De kjøpte eiendommen i 1994.

Rasmus Hess
Mannen bak Hedmarks første sykehus – regimentsfeltskjær Rasmus Hess – ble født i 1734 i Bergen og hadde sin kirurgiske eksamen fra København. Han kom til Kongsvinger festning fra Akershus.

Ved folketellingen i 1801 står det om Rasmus Hess at han er ”Regts. feldtskiær paa 120 rd. vartpenge, samt garnisons og amtets sygehuus feldt”, bosatt i den nye barakken (kasernen) på festningen. Hess hadde kjøpt gården Nyhus i 1793, men bodde ikke der. At han mottok vartpenge (ventepenger) kan tyde på at han forpaktet bort gården og var fristilt fra stillingen som regimentsfeltskjær for å kunne konsentrere seg om de to hospitalene. Vi vet at Werner G. Jebe er titulert som regimentsfeltskjær i samme folketelling, så det er rimelig å anta at han hadde overtatt stillingen fra Hess på dette tidspunktet. Kongsvinger Festning hadde en betydelig forlegning på denne tiden. Feltskjær var den militære versjonen av bartskjær, det vil si en barberer som også fungerte som lege. Ute i felten måtte de skjære av skadde lemmer for å forhindre infeksjon, og feltskjæren var forløperen til dagens kirurg. Frem til slutten av 1800-tallet fantes det verken antiseptiske midler eller narkose, så resultatet av feltskjærens behandling var ikke alltid like heldig. Rasmus Hess var gift med Anna Lowise Olsdatter Thesen fra Nes, som var nesten 20 år yngre. Sammen fikk ekteparet sju barn i perioden 1780 til 1788, men bare to av dem – Elisabeth og Lovise – står oppført ved folketellingen i 1801. Da bodde også tjenestepiken Anne Iversdatter hos dem. Det er mulig sønnen Paul hadde flyttet ut. Han ville i så fall vært 18 år, men han er ikke registrert i folketellingen fra 1801. Kanskje han fulgte i farens fotspor og studerte i København. De resterende barna døde unge. Rasmus Hess ble jordfestet 30. april 1803, 68 år gammel. Anna Lowise ble jordfestet 16. april 1811.

Garnisonssykehusene
Selv om Kongsvinger Leir ikke hadde et eget sykehus, hadde Kongsvinger Festning selvfølgelig hatt sykestue nesten siden det ble åpnet i 1682. Det skullet ta nesten 150 år før de militære fikk et skikkelig garnisonssykehus.

Selv om de militære på festningen hadde behov for et skikkelig sykehus tok det lang tid før det kom på plass. Mange gårder ble benyttet, blant annet Langeland Går. I 1798 ble det bygget et sykehus på Skjæret. Forholdene var primitive, og det skulle mye til før soldatene innrømmet at de var syke. I 1801 beskriver kommandør Bernhard Ditlef von Staffeldt sykehuset slik: ”ved Entrèen mødte den hæsligste stank, forårsaket av latrinernes umulige beliggenhet i enden av en gang, der infiserte deet heele Huus; til Højre af Gangen er en Stue hvori 5 Senge op til Benker er, med nogle senger, igiennem denne sidste er Indgangen til Kiøkkenet, og til den Uleilighed at alt Vand, Brænde m.m. maa bæres denne Vei, foraarsager de Syge idelig Uroe og højst skadelig Træk”. I forbindelse med krigen i 1808-1809 fungerte også Dahlmannsgården og flere andre hus som lasarett. I 1812 ble Grønnerudgården i Løkkegata innkjøp som garnisonssykehus og de militære fikk for første gang en tilfredsstillende løsning.

Sykehus i koleraens tid
Da Kongsvinger fikk bystatus i 1854 fantes det ingen sykehus i byen. Året etter døde en tilreisende av kolera på et av byens hoteller. Det satte i gang en prosess som ledet frem til dagens sykehus.

Den 20. september 1855, kom en reisende til byen og tok inn på byens eneste hotell. Morgenen etter lå han død, og distriktslege Heiberg konstaterte kolera. Det ble stor oppstandelse, og en kommisjon ble nedsatt for å ivareta sundheten i distriktet. I 1884 skjenket fru Lisa Rynning sitt hus på Alfsplassen – der Plantasjen lå inntil nylig – til kommunen, og distriktslege Hans Lemmich Juell tok på seg driften av sykehuset. Bystyret hadde gitt 1.200 kroner av sparebankens overskudd til inventar og vannledning. Sykehuset på Alfsplassen var lite, og på begynnelsen av 1900-tallet ble det lagt planer om å bygge et større epidemisykehus. Både forestillinger og basarer bidro til økonomien, og i 1912 stod det klart, ved siden av det gamle sykehuset.

I dag er dette huset rivningstruet. Kongsvinger har alltid vært tidlig ute. I tillegg til fylkets første sykehus i Georg Stangs gate, fikk vi landets første sanatorium for tuberkulosesyke på Gjøsegården i 1894. Det var i drift til september 1941, blant annet med pasienter kjøpt av Oslo helsevesen. I 1947 kom byens første helsestasjon på plass i Dannevig-gården, og i 1962 åpnet dagens sykehus. Det har vært en lang vei – fra Rasmus Hess åpnet dørene for syfilissyke i 1792 til vårt moderne helsevesen.

Garnisonsfeltskjærer ved Kongsvinger Festning

• Johan Klein 1684-1699
• Jacob Borch 1700-1707
• Johan Dorn 1707-1718
• Johan H. Bremer 1723-1730
• Rasmus Daugaard 1730-1735
• Christian Gierdrum 1735-1738
• Daniel Hyll 1739-1777
• Rasmus Hess 1777-1803
• Werner G. Jebe 1803-1810

Kilder:

• Olaf Brynn: ”Kongsvinger. En historisk oversikt 1682 – 1854 – 1929.”
• Nils P. Vigeland: ”Kongsvinger 1854–1954”
• Per Erik Rastad: ”Kongsvinger festnings historie – Vakten ved Vinger – Kongsvinger festning 1682-1807”
• Torkel Bache: ”Helse og folk gjennom århundrer”
• Diverse forfattere: ”Kongsvinger – byen og folket”

En stor takk til:

• Kari Sommerseth Jacobsen og Lisbeth A. Chumak på Kvinnemuseet
• Svein Nestor i Norsk Språkråd
• Finn Sollien
• Kari Gjerstadberget
• Sten og Beatrix Reimer
• Leif Korbøl Riksarkivet
• Trond Hagerud