Den 22. August 1959 stod det en helsides artikkel i Glåmdalen med overskriften «Riv ruklet». Et av bildene som illustrerte artikkelen viste den falleferdige Nyhusgården i Øvrebyen. Den fortalte at dette huset som var i kommunens eie skulle rives, og at det i stedet skulle oppføres en 8-mannsbolig på tomta.
Først i mai 1966 gjorde kommunene vedtak om å rive gården. Overrettsakfører Aamodt, en særdeles markant person i sin tid, reagerte sterkt på dette og tok til motmæle mot de sterke kreftene som arbeidet for en fullstendig sanering av Øvrebyen for å gi plass til blokkbebyggelse. Harald Aamodt og Kongsvingers ordfører Norvald Strand kontaktet Riksantikvaren, som fikk i oppdrag å lage et utkast til verneplan basert på de reguleringsbestemmelser som var kommet med Byggningsloven av 1965. Denne åpnet for vern av bygningsmiljøer ved regulering til «spesialområde bevaring». Reguleringen av Øvrebyen var derfor den første påbegynte regulering der denne bevaringsformen ble benyttet i Norge.
Høsten 1966 var registreringen av bygningene og forarbeidet til planen ferdig, og våren 1967 fikk arkitektkontoret Tore Sveram AS i oppdrag å utarbeide forslag til reguleringsplan. Til alt hell besluttet kommunen å selge Nyhusgården til en privat kjøper for en krone, og i 1972 stod gården ferdig som den første rehabiliterte gården i Øvrebyen.
I februar 1975 vedtok kommunestyret reguleringsplanen og i juni samme år ble den stadfestet av Fylkesmannen. En prosess på 9 år var endelig i mål. Viktige bygninger som Lindbogården, uthusene og sidebygningene ved Baanerudgården og Thue gården var i løpet av få år gått tapt, men det store flertallet av bygningene og helheten i det gamle trehusmiljøet ble bevart. Oddbjørn Sørmoen fra Kongsvinger har skrevet en magistergradsavhandling med tittel «Bevaring av historisk bymiljø, med vekt på spesialområde bevaring av Øvrebyen Kongsvinger». Deler av denne ble i 1994 utgitt i bokform. Beskrivelsen av planen er hentet fra denne boken.
«Den endelige reguleringsplanen deler det totale bevaringsområdet inn i fem sonetyper – med henvisning til kartet:
1.Byggeområder for boligområder
2. Byggeområder for offentlige formål
3. Friområder
4. Trafikkområder
5. Antikvariske spesialområder, dvs underlagt «spesialområde bevaring».
De mørke spesialområdenen har naturlig nok de strengeste reguleringsbestemmelsene. Innen disse kvartalene skal den antikvarisk verdifulle bebyggelsen søkes bevart. Men også de øvrige arealene innen reguleringsområdet er underlagt strengere bestemmelser enn et ordinært boligområde.
«Nybygg skal fortrinnsvis oppføres i tre» og «skal dessuten gis en eksteriørutforming, fasade, vindusinndeling og materialbehandling som harmonerer med den eksisterende bebyggelsens særpreg.» Beslutninger om viktige karaktertrekk som f.eks taktekking, panelprofil og farger er imidlertid overlatt til bygningsrådet – uten videre retningslinjer.»
Sørmoens bok retter et kritisk lys mot svakhetene i denne bevaringsformen. Blant annet nevner han at miljøet ikke bare består av bygningene. Også områdene og elementene mellom husene er viktige. Dette kan være gjerder, gatebelysning, utemøbler, gatelegeme, private og offentlige skilter, hageanlegg, infrastruktur etc. Han peker også på at det alltid vil dukke opp spesielle problemer som man ikke hadde forutsatt under planleggingen. En regelmessig revisjon, eller i hvert fall en vurdering av revisjonsbehovet, er derfor en forutsetning for at planen skal kunne takle den aktuelle situasjonen og for at arbeidet skal lykkes.
Regulering som spesialområde har betydd svært mye for Øvrebyen, og er hovedårsaken til at Kongsvinger i dag har dette unike og attraktive området. Dessverre er reguleringsplanen ikke fornyet etter 1975, og er ikke i takt med dagens bolighverdag. Eksempler på dette er utvendige elementer som varmepumper, parabolantenner, søpledunker etc . Det er derfor en viktig og god nyhet at Kongsvinger kommune har planlagt en oppdatering av reguleringsplanen.
«Riv ruklet»: På 50 og 60-tallet var det sterke krefter som ønsket å rive de gamle rønnene i Øvrebyen.
«Her blir den revet, og det trengs. Et gammelt beboelseshus i Øvrebyen, nærmere bestemt ved Nyhusgården, er revet. Kommunen har kjøpt hovedbygningen til nedriving, og det er planlagt oppført en 8-mannsbolig på tomta. Vanskeligheten er her som ellers å skaffe de som bor i huset tak over hodet. De kan ikke settes på gata uten videre, i hvert fall ikke av Kongsvinger Kommune». Glåmdalen 22. august 1959.
I dag er Nyhusgården en perle i Øvrebyen. Vakkert restaurert.